Yngleplass

Det er en helt vanlig mandag i 1999, skyer blåser over himmelen og sola titter frem mellom bomullsdottene der oppe. Han våkner og strekker seg, alt som vanlig. Sekken er pakket, billetten kjøpt og han ser frem til turen. Morgenrutiner går sin vante gang, er litt spent. Stikker innom Narvesen og plukker med seg batterier til discmanen og en Stratos. Matpakken ligger i sekken sammen med en Cola. Tenker litt på henne mens han venter på bussen. Han er på vei, han er på ei linje, og langt der fremme er det et kryss. Han vet det ikke, vi vet det ikke, men han er på vei.

Hun er ung, sterk og kraftfull, hun eier rommet, men hun vet det ikke, der hun danser ned midtgangen i auditorie 10. Alle ser henne, hun fyller alle sinn, men hun vet det ikke. Hun er på vei, hun er på ei linje, og langt der fremme er det et kryss. Hun vet det ikke, vi vet det ikke, men hun er på vei.

Det er ikke mange mennesker på bussen i dag, og det er ikke ingen andre enn han som har valgt hvor han skal sitte. Han sitter på ei linje og den fører hele veien frem. En traktor svinger ut i veien og bussen ligger tålmodig bak. Så svinger bonden av, som om ingenting har skjedd, for ingen vet at hanen nå er spent, at scenen er satt og at koordinatene har glidd på plass.

Turen blir lang, men hun vet hun er til hjelp. Hun tenker på alle barna, alle de som trenger hjelp og at hun kan hjelpe. Hun har hjulpet før og hun vil hjelpe igjen, om hun får. En søndag i januar 2007. Hun stopper for rødt lys, fisker ipoden ut av sekken og leter etter den fine sangen, den som minner henne om Kenya, om alle de ekte smilene. Lyset blir grønt igjen mens hun leter, så rødt. Hun er klar, men vet det ikke. Linjene krysser like der fremme, men hun vet det ikke.

Veien er smal og fjellsiden bratt. Bussen snirkler seg frem, på kanten av en stålblå fjord. Han ser ut, angrer på at han ikke satte seg på den andre siden av bussen, for da kunne han ha sett utover Kjøsnesfjorden. Tankene glir avsted igjen og han glemmer det hele, og i det han glemmer, krysser linjene. Den store steine kommer ut av intet og tilintetgjør alt.

Hun krysser fortgjengerfeltet, nynner til sangen hun fant og svinger inn i Trondheimsveien. Hun hører aldri murblokkene i fritt fall, hun merker aldri at de treffer henne og at hun noen timer seinere glir ut av livet. Hun vet det ikke, men linjene krysset der i Trondheimsveien.

Dere vet det ikke, men linjene strekker seg videre, i våre minner. For selv om vi aldri kjente dere, minnes vi det dere hadde og skulle ha hatt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg vokste opp spilte vi ludo, yatzy og monopol. En dag fikk Rolf i klassen en Comadore 64, og Pacman flyttet inn i hode og sinn på oss alle. Der fikk han bo i fred, helt til Rolf fikk seg en Amiga 500, med den kom Rambo, og brått var det blodbad i barnas hoder. Heldigvis førte det ikke til andre skader enn at vi alle etter hvert har lagt inn mange timer med dataspill, og et og annet kilo i fedmestatistikken.

Dagens barn og unge (som dere forstår er jeg nå blitt for gammel til å være en av dem) vet nesten ikke hva en terning er. Om du forteller de om Pacman, ser de på deg som om du er i fra fortiden (ikke nær fortid, mer sånn Dinosaurisk fortid). Spillene de spiller skremmer vannet av oss voksne. Grafikken er nesten naturtro og lyden helt fantastisk. Det er herlig å få låne setet til Petter Solberg, og rase omkring på Sardinia, eller å ta plass i landingsfartøyet som er på vei inn på Omaha Beach, mens kulene suser rundt ørene på deg. Alt mens du sitter trygt med potetgullbollen i fanget. Det er kanskje her det må nevnes at jeg etter to timers spill, fortsatt satt fast på den fordømte stranden, mens en haug gærne nazisvin pepret løs på meg. Nok om det. Natten etter drømte jeg om granatnedslag, maskingeværsalver og blødenden unge menn som ropte på mor. Er ikke så tøff at det gjør noe, og er veldig glad jeg ikke har rotet meg inn i World of Warcraft eller Conan.

Det er etter hver godt dokumentert at spill er avhengighetsskapende. Men hva vil skje i årene som kommer? På nett leser jeg at spill skal bli enda mer virkelige, mer naturtro, og at 3D teknologien er rett rundt hjørnet. Alt høres spennende ut, helt til jeg husker den lange søvnløse natten min på Omaha. Hva vil kunne skje når spillene blir enda mer realistiske, mer intense og avhengighetsskapende. Vil realismen bli så god at en faktisk kan bli traumatisert av spillopplevelser? Vil psykologene om noen år blir nedrendt av unge mennesker med angst, flashbacks og store søvnvansker? Jeg vet ikke, men jeg anser det ikke som usannsynlig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Oktober 1973, Egypt og Syria har bestemt seg for å ta Israel, en gang for alle. Den 6 oktober går de til angrep og Yom Kippur-krigen er i gang. Israel går til mottangrep og i løpet av seks dager har de vunnet en overlegen seier. Araberne blir følgelig grinete og innfører en oljeboikott mot alle landene som har støttet Israel i krigen. Lite aner araberne om hvilke følger dette skal få for Onke Ottar og resten av familien Yngleplass.

Som en følge av boikotten, skyter bensinprisene i været vinteren 1973. Onkel Ottar som har vært ute i krigen før aner fare, og som den gode soldat han er setter han inn sin egen lille vinteroffensiv. Hengeren monteres på bobla og ut på veien bærer det. Med hengern full av oljefat går turen fra bensinstasjon til bensinstasjon i hele midt-norge. Han driver på i ei uke til ende og begynner etter hvert å ha bygd seg opp et stort depot med bensin. Fat på fat med dundervaren er presset inn i vedskjulet å hytta. Tante Anna prøver å ympte frempå om at det er litt vanskelig å få tak i ved, men føyses tilside av soldaten. Ein kan ikkje bry seg om kulda når arabarane e etter ein Anna, sier onkel og presser inn et fat til. Han er den lykkeligste mannen i Norges land desember 1973, for mens bensinprisen har økt med 200% og kongen har tatt trikken, har Onkel Ottar en formue i benisn oppe på hytta.

På nyåret 1974 er krisen over, alt snakk om bensin rasjonering er over og prisene er snart tilbake til normalt nivå. Onkel Ottar puster lettet ut, for tross alt, krig er ikke til å spøke med. Han plystrer seg gjennom dagene og vinter blir til vår. Han har for lengst glemt at vedskjulet oppe på hytta er sprekkferdig av eksplosive varer.

Så kommer St.Hansaften. Onkel Ottar er ikke så veldig opptatt av religion, men har en dyptpløyende interesse for bål, pølser, trekkspillmusikk og alkohol, og han går ikke av veien for kombinasjoner av disse interessene. Familien trommes sammen, nå skal det faen meg ta bli harabald! Bobla suser over grensa og snart er alle mann alle klare til fest. Onkel Ottar proklamerer at i skal festen finne sted på hytta, for der kan en virkelig lage et STORT bål. Fattern tar hanpå ordet og svinger innom en bensinstasjon på vei oppover. En times tid seinere ankommer han hytta, nå med folkevognbussen full av gamle bildekk.

Festen kommer i gang og Onkel Ottar skjenker og spiller trekkspill om en annen. Han slenger gamle paller, papp og ymse så dritt gjenglemt av tyskerene på bålet. Fattern er nå blitt godfull og mener at tiden er kommet for å ta bålet til nye høyder. Folkevognbussen rygges frem og bildekk på bildekk kastes på bålet. Tykk sort røyk veller opp, lufta oser av svidd gummi og flammene står en 10-15 meter opp i lufta. Fattern, Ottar, Tante Anne og resten av slekta rykker unna, men slår hverandre stolt på ryggen. Det var bålet sitt det!

Et vindkast sender et gnistregn inn på hyttetunet og snart står storbjørka i brann. Onkel Ottar er lynforbannet, vet ikke fattern at det der er Hitler bjørka. Den han satte ned samme dagene som Hitler takket for seg. Fattern trekke tafatt på skuldrene, han er ikke helt inne i dette med krigen. Onkel Ottar setter seg ned på en stein og sukker, før han brått pretter opp igjen. "Du syke satan" brøler han og løper over tunet. Han røsker opp døra til vedskulet og får der se sju oppblåste oljefat. Vårsola har sørget for fordamping i all bensinen og sakte går det opp for Onkel Ottar at han har et alvorlig problem. Han løper hodeløst omkring og beordrer hele selskapet opp på en bergnabb vel 300 meter unna hytta. Selv løper han tilbake til hyttetunet. Han finner ei øks og har en brilliant ide om å felle Hitler bjørka, slik at den ikke faller ned over vedskjulet. Onkel Ottar glemmer at han er sjømann og ikke forstmann, og det kommer ikke som en stor overraskelse for familien i det bjørka knuser taket på vedskjulet.

Fattern har mange ganger prøvd å beskrive det som så skjedde. Onkel Ottar løper bort til vedskjulet og forsvinner inn i røyken. Snart er han ute igjen, nå med en knallgul sydvest på hodet. Han løper som han har fanden i hælene og i det han runder inn bak bergnabben, går det første oljefatet i lufta. Ildsøylen går rett til værs og følges tett av en kjempeeksplosjon. Det fyker brennende vedkubber i alle retninger og rutene på hytta blåses inn. Folkevognbussen veltes av lufttrykket, mens Bobla til Onkel Ottar står støyten av, airodynamisk som den er.

Familien sitter i sjokk og ser på ødeleggelsene i det Onkel Ottar kommer kravlende frem bak en stein. Han børster av seg granbar og retter litt på sydvesten, før han ettertenksomt utrykker, Dem e slue de herre arabarane, å når dei slår seg i hop med Hitler, ja da bør ein faen meg bare gjømme seg bort, men ikke faen om dei skal få sydvesten min, så det så!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

kjørte nattskift med taxien, natt inn, natt ut. Hun kjente byen og gatene som sin egen lomme, kundene og natteravnene som sine egne barn, og hadde et stort hjerte som banket av stolthet. Hun hadde en viktig jobb, et arbeide som gav resultater fra dør til dør, og mat på bordet.

En av disse nettene fikk vi først høre om åresvis seinere.

Verdens beste taxisjåfør satt stille i mørket og ventet på tur. Regnet falt dovent på biltaket og gatelyktene kastet et matt lys over sidene i krimboka. Bakdøra går opp og en mann med frakk stiger inn. I speilet ser hun to oppjagede øyne og trekker pusten dypt. Nok en av disse urolige sjelen på vei til ingenting. Hun spør hvor han skal, han sier bare kjør du, bare kjør. Hun snur seg sakte og spør undrende om han ikke vil noe sted. Han gjentar at hun bare kan kjøre.

Hun setter bilen i gir og starter takstameteret, ruller sakte ut av holdeplassen. Setter kursen ned mot byen, vet ikke hvorfor, men uroa har satt seg i magen. Noe er galt med denne passasjeren, hun er ikke trygg på han. Teller lyktestolper som stadig raskere flakker forbi på begge sider av bilen. Veiene er blanke av regnet og vindusviskerne jager hverandre.

Geværløpet legges mykt inn mot halsen og stemmen hvisker stille at hun bare må kjøre videre. Hun våger ikke se i speilet, girer bare rolig bilen opp i femte og svinger ned den lange bakken mot byen. Hun ser lysene som gimter der nede og skjønner at dette kanskje blir det siste hun får se. Mannen i baksetet er der, men er også borte nå, hun tenker på alt hun vil gi slipp på, det kan da ikke ende slik. Uten å tenke slipper hun rattet med venstrehånden, klør seg rolig i hårfestet før hun sniker den ned og trykker inn nødknappen. Hører det lille kneppet i det kjøreradioen kobler ut, hun vet at frekvensen nå er åpen og at alle biler ser etter henne.

Mannen i baksetet legger ikke merke til dette, men blir mer og mer urolig etter hvert som bilen nærmer seg sentrum. Han trykker geværløpet inn i halsen hennes nå og sier at noen må dø i natt og at hun er den utvalgte. Hun kjenner at hun glir bort fra virkeligheten og at tårene presser seg frem i øynene. Gatelyktene, regndråpene og vindusviskerne glir sammen til en vassen grøt. Kjenner saltsmaken i munnen og biter tenna sammen. Ser en taxi passere i motsatt retning, ser etter den i sidespeilet, ser den stopper, ser den snu, ser den komme sakte etter, ser hun er sett.

Ingen grønn bølge ned Elgesetergate i natt, de røde lysene står tett i tett, og setter en ubehagelig farge på natten. Mannen puster raskere nå og blikket flakker, så skjer alt som i hurtig film. Ved Studentersamfundet suser blå lys forbi og presser seg inn foran taxien. Bråbremsen kommer kontant, en mann med hagle kastes over sete og treffer dashbordet med et smell. Dørene rives opp og sterke hender trekker ondskapen ut av bilen og ned i den våte asfalten. Ropene stoppes av et kontant kne mellom skulderbladene og en skarp beskjed om å holde kjeft.

Hjernen koble seg på igjen, hjerte faller på plass og blodet banker gjennom årene. Rutinene tar over og en skjelvende hånd stoppet takstameteret. Kjenner sinnet som strømmer opp fra magen og som eksploderer i alle sansene. River opp døra, løper rundt bilen og føyser tilside en stor politimann. Hun setter seg på huk ved geværmannens hode og brøler "du skylder meg 152 kroner for turen din drittsekk, ikke faen om du drar herifra før du har betalt". Hun fikk pengene og neste natt var hun på nytt ute i gatene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En liten gutt står i døråpningen og ser inn i stua. Han fryser på de nakne beina og holder pusten for å kunne høre bedre. Hører ingenting annet enn vinden som lister seg langs husveggen. Ei strimle lys fra kjøkkenet skjærer som et arr gjennom rommet, bryter fra hvitt til grønt i det den krysser stuebordet og videre over den livsløse kroppen på sofaen. Kulda slipper frykten inn i barnekroppen og han kjenner gråten som setter seg fast som en klump i magen. Han har ligget i sengen hele kvelden og lyttet. Lyttet til Elvis, mumlingen og de kontante klakkene fra tre mot flaskebunn. Har passet på, for mamma er ikke hjemme. Alle de andre sover, men han kan ikke finne roen. Uroen sitter som ei klo i brystet og river natten i småbiter.

Kalde tær smyger seg stille over det stikkende teppet, den lille kroppen kryper sammen bak pipa. Ser han tydeligere nå, men det ingen pust å høre. Myser inn i mørket, en liten bevegelse er nok, men han ser ingen. Klumpen i magen løsner og baner seg vei opp halsen. Tårer presser seg frem og renner stille ned kinnet, små hikst slipper over leppene, han prøver å stoppe gråten, vil ikke bli sett, vil ikke bli hørt, vil ikke vekke mannen på sofaene, men vil det likevel, vil han skal se, forstå, ta seg sammen, men mest av alt ikke dø, ikke nå i natt. Knytter de små hendene, vil kaste seg over han, gi han det han fortjent. Han kan ikke gjøre dette, kveld etter kveld, Skylle frykten ut av tankene og la den flyte ned i en liten guttunge.

Han er den sterke, den som går forran og brøyter vei, den som setter foten ned og setter skapet på plass. Det er han de ringer og spør når noe må gjøres, han er den som sier ja og stiller opp, men når kvelden kommer blir han så liten. Kues under seg selv og det lar seg ikke gjøre å gjemme seg lenger. Han kjeppjages av frykten for frykten, for at klørne skal ta tak og røske han ut av seg selv. Ødelegge det han har limt sammen gang på gang, et hjem, et liv, en familie, en fasade. Presses inn i det han desperat prøver å unngå, inn mot den flaskegrønne flyelståka som kan dekke over det onde. Finner ingen annen vei ut av det og inn i det trygge. Men selv i drømmene innhentes han av ravnene. Savner den han er og den han mister av syne.

Saltsmaken ligger på tunga og blander seg med lukten av dovent øl. Kulda setter seg i beinmargen og brannbilene på pysjamasen uler lydløs gjennom tomme tanker. Prøver å finne rytmen, greier ikke å henge seg på, men tror han vet nå, vet at han ikke dør i natt heller. Teller sakte til syv, teller sakte til null. Tørker tårene og kjenner fukten trenge gjennom om det tynne lyseblå bommulstoffet. Snur ikke ryggen til, kan ikke det, men kan ikke bli. Finner veien bort til døråpningen. Raseriet sprenger som et inferno gjennom brystet, slukkes av gleden, han lever. Smyger seg stille ned trappen, opp i senga og inn i natten.

Skjønner at skolendagen i morgen blir nok en dag i frøkens vold, pendlende mellom tretthet og frykt. Så venter ettermiddagen med den sterke stødige og natten med den svake døsig.

Dette er min gave til Blå Kors. Håper alle gir så det svir på søndag og at mange melder seg som bøssebærere!  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var en av disse krystallklare høstkveldene hvor mørket senket seg over Borettslaget. Roy hadde tatt seg bryet med å sparke i alle lyktestolpene til lyset der oppe slukket. Tilbake satt åtte smågutter og myset opp mot stjernehimmelen. Are peiket ut Karlsvogna med de lubne fingrene sine og syv blikk fulgte opp mot det store intet. Han doserte stille om Orions belte, Lillebjørn og Storebjørn. Han fortalte om polarstjerna og vi kunne alle høre stemmen til faren hans i ordene han brukte. Kulden fra kantsteinene vi satt på trengte gjennom kordfløyelsbuksene og inn i oss.

Stjerne var så langt borte, høyt over taket på blokka. Steinar dro en finger under nesa og snufset, før han reiste seg opp og la hodet tilbake. Han så lenge inn i stjernevrimmelen før han snudde seg mot oss. Han så på hver og en av oss før han sa " jeg lurer på om verdensrommet slutter en plass". Jeg kjente et søkk i meg, viste ikke hva jeg skulle svare. Blikket søkte opp og forbi stjerne, men fortapte seg i mørket.

Jeg sov ikke den natten, tankene søkte inn i mot et svar jeg aldri fant. Den kvelden kom verdensrommet til Borettslaget og småguttene til verdensrommet.

Nå er jeg stor og tenker fortsatt på dette, hvor stopper det? Noen ganger er jeg nesten sikker på at borettslaget må ha vært en utpost, men kan en utpost ligge midt i verden?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

alle fra pappa

Knyter seg i magen, skjønner det, vet det, ingen må si det

Det er over, kan ikke være det

Finner veien hjem, men vil ikke gå den

18 tapte anrop, fra en fremtiden jeg ikke ønsker

Ikke uten henne, ikke nå

19 tapte anrop

alle fra pappa

Tips oss hvis dette innlegget er upassende